Som et slags svar på noe av Montags kommentarer til forrige blogginnlegg, så kan jeg jo skrive litt om dette med uhjelp. Vi kunne tidligere i år lese om presidenten i Uganda, et land som årlig får 400 millioner kroner av Norge. Han hadde brukt den nette sum av 335 millioner til et privatfly. Det forrige flyet brukte han blant annet til å sende sin snart fødende datter til Tyskland.

Nå skal ikke jeg la enkeltstående episoder som dette overskygge for mye av dette innlegget, men jeg mener at slike ting som dette taler for at mye bistand er ren, skjær humbug. Jeg kunne ha nevnt mange lignende ting, da det ikke er sjelden at bistandspenger misbrukes. Vi har jo også norske bedrifter som tjener seg rike på norsk bistand, og som i praksis ikke leverer noen verdens ting.

Mest av alt er jeg mot bistand, eller mot bistand slik det gis nå, fordi jeg mener det er prinsippielt feil. Det blir det samme feilprinsippet som når det er for enkelt og for lukurativt å gå på trygd eller dagpenger. Alt kommer innenfra, og en positiv fremtid må først og fremst spire innad. Og vi drukner spirene ved å stadig vanne. Vi fratar innbyggerne og styresmakter ansvar, og de blir sittende og vente på mer mat, mer penger og mer medisiner.

NORAD forteller at de ikke kan dokumentere at Norges bistandspenger, altså 25 milliarder årlig sånn cirka, bidrar til å redusere fattigdom. Verdensbanken innrømmer også at de vet fint lite om uhjelp faktisk virker eller ikke.

Jeg føler også at bistand er dobbeltmoralsk. Først tar vi fra dem mulighetene til å gjøre noe, og med dette mener jeg blant annet energiproduksjon. Dette ligger i bunnen av all annen utvikling. Vi har kjøpt miljøkvotene deres, så de kan knapt nok fyre opp en kullgrill. De er overlatt til miljøvennlig solenergi. For noen dager siden så jeg en lege på TV som, når han hadde strøm, måtte velge om han skulle holde kjøleskapet med medisiner og prøver kaldt, eller om han skulle ha på lyset.

Oppå det skal vi beskytte våre egne, og har derfor tollbarrierer som gjør at vi ikke kan handle med dem. Vi skal for all del holde liv i enhver bonde her i landet i stedet for å kjøpe en kjøttbit fra Afrika.

Man må spørre seg et spørsmål, hvor svaret for de fleste er så opplagt at de ikke en gang gidder å vurdere det: Den laveste veksten finnes i de landene som får mest bistand. Selvfølgelig, vil de fleste si. Vi gir jo til de som trenger det mest. Hva om man snur litt på det og sier at de landene som får mest bistand utvikler seg tregere eller ikke i det hele tatt i forhold til andre land?

Nei, jeg liker heller ikke å se syke, sultne barn på TV. Jeg synes det er vondt å vite at det finnes slike forhold. Det er et problem, og det er ikke bare de enkelte landenes problem, men et globalt problem. Dessverre løses det ikke med bistand.

La bistand gå til energiproduksjon, invester i produksjonsselskaper, la dem få lov til å utnytte ressursene, ansett folk, gi stipender for utdannelse, ta bort tollbarrierer og gi folk ansvar. Med ansvaret kommer stoltheten. Med stoltheten kommer selvtilliten, og ut av selvtilliten vil det vokse land med stabilitet og muligheter.

Dambisa Moyo er fra Lusaka i Zambia. Til tross for vaksinasjonsprogrammer og bistandsmidler i fleng, er gjennomsnittlig levealder i hennes hjemby 36-37 år. Moyo har blant annet en doktorgrad i økonomi fra Oxford University, og 9 års bakgrunn fra Verdensbanken og Goldman Sachs. I mai 2009 listet TIME Magazine henne som en av de hundre mest inflytelsesrike personene i verden.

Hun har skrevet boken Dead Aid: Why aid is not working and how there is another way for Africa. I boken hevder hun at bistand er så skadelig at det må ta slutt. Intet mindre. Innholdet i boken hennes støttes av Rwandas president Paul Kagame, og av Senegals president Abdoulaye Wade. Moyos løsninger er utprøvd med stort hell i Ghana og Gabon.

William Easterly, professor i økonomi ved New York University sier at bistand ofte dreper initiativ. Han skriver i bloggen AidWatch.

Jeg synes det er feil at vi sender av gårde 25 milliarder, åpenbart mer eller mindre ukritisk, uten å stille krav, uten å ha kontroll. Den kenyanske økonomen James Shikwati forteller om hvordan politikere forfordeler uhjelpsmidler til sine egne familier og sine egne stammer, og også hvordan de selger uhjelpsvarer på torget for underpris, noe som undergraver hardt arbeidende mennesker muligheter til å overleve.

25 milliarder i bistand i dag blir 30 milliarder i morgen, og 35 milliarder dagen etter det. Når forventer bistandsforkjemperne at u-landene har fått nok? Hva er målet? Det er det ingen som kan si.

Fordi det ikke virker. Ikke bare det, men det virker mot sin hensikt. Vi kjøper oss fri fra dårlig samvittighet etter å ha sett gråtende barn på TV, og skjønner ikke at vi bare gjør det hele verre.

Her er det for øvrig en overraskende artikkel fra Dagbladet: Bills bistandtriks

Ingen relaterte innlegg.