Jeg har vært innom sidene dine tidligere, i forbindelse med oppslagene i Dagbladet. Det er vel ikke spesielt overraskende at jeg ikke er enig med deg. Selvfølgelig finnes det beviser på at uhjelp virker, og uhjelp har sikkert gjort mye godt for mange.

For meg har dette ingenting med penger å gjøre, og jeg er ingen gjerrig kapitalist som gjerne vil beholde pengene selv. For min del går dette mer på psykologi og hva slags mekanismer det starter.

Målet er vi nok enige om. Vi ønsker begge å utrydde fattigdom og sykdommer i uland. Men, jeg føler at uhjelp er like effektivt på dette området som forbud mot narkotika har vist seg å være her i landet. Vi har holdt på i 40 år. Og nå er det altså flere og flere, fra presidenter til økonomer med afrikansk opprinnelse som sier "STOPP!".

Jeg mener, som deg, at det bør være mulig å få bukt med fattigdommen, men at bistand er en mistforstått greie som er mer egenet til å gi oss bedre samvittighet enn til å hjelpe folk som virkelig trenger det.

Det virker for meg som veldig rart å forvente at alt skal løse seg bare de får penger nok. De trenger ikke penger, de trenger energi. De trenger ikke penger, men de trenger stabile styresmakter. De trenger ikke penger, men muligheten til å handle.

Jeg synes initiativet ditt var fint, Tor. Det er godt at det finnes oppegående, unge mennesker som har vyer, tenker klart og som vil noe. Men, når valget står mellom å tro på deg eller noen professorer i økonomi, og presidenter som kjenner dette på kroppen, så er jeg redd de vinner.

Og eksemplene på at bistand ikke er det eneste saliggjørende blir flere. Får jeg tid, skal jeg sjekke ut litt mer om Ghana og Gabon, landene som blir brukt som eksempler av Dambisa Moyo. Kanskje det blir et nytt innlegg etterhvert.