Ta deg en tur på NAV med problemene dine den dagen de kommer, og se hva en sosionom klarer å presse ut av seg der, med 3 år på høyskole, og refusere f.eks 2 legeerklæringer fra spesialistleger etc. Blir du litt forbanna, litt irritert, svarer de med å anmelde deg for truende oppførsel, mens de i virkeligheten egentlig har rota bort papirene dine… Nei, det er ikke selvopplevd nei, men sitter med «ofrene» etterpå, og reparerer skadene. Get a grip, mann og tenk deg om. Det er en hard realitet der ute. Men det vet ikke du, fordi du er sosialist?

Men denne mistroen som jeg følte jeg fikk fra NAV skjedde under en sosialistisk regjering, ikke det at jeg legger noen skyld på dem, men jeg vil si at dette er et tverrpolitisk fenomen i disse dager.

Jeg skal være enig i at det kan til tider virke som de borgelige har rimelig liten empati for folk med vanskelige økonomiske villkår, men til gjengjeld så kan det også virke som sosialistene har en altfor liten respekt for penger, og bruker over evne, men egentlig er det bare klassiske stereotyper.

Men trygdesystemet vårt er igrunn ganske likt «Animal Farm» av George Orwell… «vi er alle like, men noen er likere enn andre…»
Man skal være relativt ressurssterk for å vinne frem i systemet.

Og så tror jeg også at det er en gruppe av de som er arbeidsløse som er blitt motløse i møtet med NAV, de har en tendens til å gjøre ting ganske tungvint, mye bytte av saksbehandlere, mange ganger uten at arbeidssøker selv vet det engang, til tider liten vilje til å høre, eller ta til etterretning brukerens ønsker… jeg tror det hadde vært fler i arbeid hadde det ikke vært så veldig byråkratisk der. (forøvrig eneste nettsiden jeg vet om med åpningstider)

I hele mitt liv har jeg aldri fått direkte jobb gjennom NAV (eller forgjengere), dog jeg har fått jobb indirekte som ifølge av AMOkurs.

Og den grunnleggende mentaliteten og arbeidsstrukturen har nok vært den samme under både sosialistiske og borgelige regjeringer, det er i høyeste grad noen retningslinjer som blir forandra, så jeg ser egentlig ikke den store forskjellen, dette gjelder forøvrig flere offentlige instanser.

Ikke noen debatt om privatisering, men jeg er overbevist at det offentlige kunne hatt godt av å tatt noen kurs hos privat sektor om kostnadseffektivitet.

Når det gjelder kostnadene i samfunnsmaskineriet så er det (selv om det kan virke som sosialistene bruker penger som fulle sjømenn) nok byråkratiet som er der vi sløser mest med penger… utrolig mye penger som går med til å flytte papirer… og dette er en gammel ordning, som kværner og går under både sosialistisk og borgelig styre.

Jeg vil gjerne være med på å dele på godene, men ikke på en slik måte at det hindrer verdiskapning som Bjørn peker på, det er viktig å ha en gulrot for å inspirere og motivere.

Jeg er for likhet, men det virker som noen har misforstått det begrepet litt… jeg vil at alle skal f.eks. ha lik mulighet til å kunne utdanne seg, så jeg mener alle skulle få starte fra samme utgangspunkt, ikke dermed sagt at likhet skal være status quo, og at ens valg ikke skal gjøre innvirkning på hvordan man ender opp… slik man reder ligger man er en fin regel å ha i bakhodet.

Fremstillingen i fordelingspolitikken er nok i overmål forenklet, hvilket er veldig synd, hadde det vært så enkelt, hadde det vært desto lettere å rette opp det i og…

Personlig er ikke hverken for sosialisme eller kapitalmakt, hvis en person har lyst til å starte som selvstendig næringsdrivende, så er det like mye kapitalmakta som sosialismen som hindrer dette, som eksempel kan vi se på butikkjedene, det er ikke liv laga å ha en egen liten butikk nå mer, fordi alt er slukt opp av de store konsernene, og dette finner man igjen i flere andre sektorer og…

Men når det gjelder politikere generellt, har jeg ikke særlig tillit lengre, det er etter min mening ganske marginale forskjeller etter hvem som styrer, jeg vil si mye av problemet er; «jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til..» og selvfølgelig alle de med de GODE forslagene som i flere tillfeller blir satt ut i livet før de er fullt ut gjennomtenkt, og dermed bare ender opp med å koste en hel masse… minner meg om et annet gammelt ordtak; «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner..»

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article442212.ece

Det er ikke bare de borgerlige, som dessverre gjør deg kvalm (og dermed syk???) som mener dette.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i at de som ikke jobber ikke vil jobbe. Slik er det nesten aldri. De som ikke jobber har som regel en god grunn, som regel sykdom, fysisk eller psykisk. Dere (les: de borgelige) går ut i fra at flesteparten av de som sier de er for syke til å jobbe ikke snakker sant, og at de lyver fordi de er late. Slik er det ikke.

Dere som sier at man ikke kan være så syk at man ikke kan jobbe har tydeligvis aldri vært i en slik situasjon, og kan derfor ikke forstå hvordan det er. Dere som sier at alle har like muligheter, men som bruker dyre studier i utlandet som argument for at de som har valgt dette har ofret noe og derfor burde slippe å hjelpe de som ikke har valgt det, vil aldri forstå hvordan det er å vokse opp i en familie på 4 med én inntekt, som sliter med å få endene til å møtes i hverdagen.

Og så lenge dere ikke vil innse at noen er så syke at de ikke kan jobbe, så lenge dere ikke forstår at noen er født med dårligere muligheter enn andre, så kommer dere aldri til å forstå hvor viktig det er at vi har et velferdssystem som sørger for at de som faller utenfor kan få dekket utgifter til sine mest esensielle menneskelige behov på statens regning.

Dette er hva jeg vil kalle "den borgelige sykdom" som sprer seg utover landet i disse tider. Det er de borgeliges dårlige forståelse av at ikke alle er født med like gode muligheter. Det er de borgeliges manglende evner til å kunne sette seg inn i situasjonen til de som ikke er like bemidlet som dem selv.

Denne "sykdommen" gjør meg kvalm.

Ja, jeg forutsetter at det er rimelig store sjanser for at naboen ikke har lyst til å jobbe. Hvordan ellers forklarer du at vi, som etter det vi hele tiden blir forklart, har de beste levekårene i verden og det beste helsesystemet, men til tross for dette, er verdens "sykeste" befolkning?

De fleste betaler skatten sin med glede. Helt frem til de blir arbeidsløse, syke eller gamle og oppdager hvordan systemet egentlig fungerer.

Jeg betaler også skatt med glede, i alle fall delvis. Men, jeg ønsker ikke å betale for erstatningsordninger for jakthunder som blir drept på jobb, jeg ønsker ikke å betale 40% mer enn vanlig for en dårligere skole, jeg ønsker ikke å betale for at folk skal drive med hobbyen sin osv. Skjønner du nå? Jeg vil ikke at andre mennesker skal sløse bort mine penger, fordi det er så enkelt å kreve meg for mer.

Du mener altså at man ikke kan ha velferd i et land uten et nærmest galaktisk antall offentlige og svindyre ordninger? Uten disse ordningene ville det ikke vært leger? Og ingen som kan forsikre deg mot arbeidsløshet, sykdom og uførhet?

Du forutsetter at naboen ikke har lyst å jobbe: Disse eksisterer i veldig liten grad i samfunnet. De aller fleste har mistet jobben eller blitt syk.

For de som kan jobbe, men ikke gjør det, kan også har varierende grad av problemer som gjør at de ikke klarer seg i et arbeidsliv.

Det som skuffer meg så enormt fra dere "borgerlige" er at dere verdsetter liv så ufattelig lite. De eneste dere bryr dere om, er dere selv.

I fjor betalte jeg nesten 200k i skatt, i tillegg til lån, fra bil til bolig til studielån, og alle andre utgifter. Og jeg gjorde det med glede, for jeg vet at om jeg blir syk så finnes det et apparat som tar imot meg. Mister jeg jobben så finnes det et apparat som tar imot meg.

Ja til skatt! Ja til velferd!

Javel.

Er det for mye forlangt av meg å be deg fortelle meg hvorfor? Hvor tar jeg feil? Hva er det jeg har glemt?

For, det er vel ikke fordi du er "Petter" du er mot det jeg har skrevet?