Den tredje og dessverre siste filmen etter Larsson-bøkene er en halvaction med substans helt ut i fingertuppene. Kanskje nesten litt mye. Det blir etterhvert mange mennesker å holde rede på, og når folk som Bjurmann (fra forrige film) og Teleborian ser helt like ut, så er det ikke alltid like enkelt å følge med.

Denne filmen må ikke ses på som en film, men som en del av en serie. Å se kun denne blir nok en lettere amputert filmopplevelse. Man bør nok vite om bakgrunnen for å få fullt utbytte av disse drøye to timene med god film.

Etter å ha lest bøkene blir filmatiseringen ofte noe tam for meg. Det sier seg selv at man ikke klarer å gå gjennom en bok med to timer film. Likevel er dette gjort såpass bra at alt henger sammen, som det også gjorde i film 1 og 2.

Lisbeth Salander er litt mer i skyggen på på det visuelle planet i filmen, men det er henne det handler om hele tiden. Det er nok ikke en alt for stor spoiler å si at dette er Salanders hevn. Den utføres til gangs, og det er tidvis en fryd å se hvordan folk etterhvert innser at slaget er tapt.

Anbefales på det aller, aller sterkeste.

[VG] Anmeldelse av Jon Selås (5)
[Dagbladet] Rått parti – Anmeldelse av Inger Merete Hobbelstad (3)

Ingen relaterte innlegg.