Dette innlegget begynte som en mail til min utvandrede bror. Tittelen henspeiler seg på Hallgrim Bergs bok, ‘Amerikabrevet’. Dette er mitt ‘ reverserte Amerikabrev’.

Innledning

Jeg klager mye. For mange klager jeg nok alt for mye. På mange måter kan jeg skjønne hvorfor folk mener det. Det kommer rapporter etter rapporter som forteller at Norge er et av de beste landene å bo i, ja kanskje til og med det aller beste.

Og, jeg må jo innrømme at jeg ikke har det vondt her. Mormor fikk plass på gamlehjemmet. Moder’n har fått en haug med hjerteoperasjoner, og er i live i dag, takket være helsevesenet. Selv får jeg sykepenger når jeg er syk, og pensjon når jeg blir gammel. Barna mine har fått eller får utdannelse. Politi og rettsvesen etterforsker og straffer om jeg blir utsatt for noe kriminelt.

Så? Hva har jeg egentlig å klage på? Det kan jo ikke være mye, med tanke på alt det flotte jeg nevnte over?

I korte trekk kan vi summere mine klager opp i det faktum at mormor ikke fikk plass på gamlehjemmet før moder’n nærmest kollapset av slitet med å ta seg av henne. Det var ikke plass. Moder’n måtte til slutt bare reise. Da var det plutselig ledig plass. Moder’ns første operasjon ble ikke utført før det var nær sagt for sent. Hun måtte bli døden nær før noen anså det som viktig å holde liv i en mor som var enslig forsørger for to. Jeg får sykepenger når jeg er syk, men må være syk i over et år før jeg får behandling. Barna mine har lært mindre på skolen enn det jeg gjorde, men skolen koster likevel mer. Politiet etterforsker snart bare bankran og drap. Staten vedlikeholder ikke veier og annen infrastruktur.

En artig historie om ressurser og politi. Vet ikke om den er sann, men uansett er den veldig beskrivende:

En kar våkner en natt og hører noen romstere i garasjen. Han ringer selvfølgelig til politiet. Der får han beskjed om at det er for lite ressurser, og å la kjeltringene holde på, og heller komme ned på stasjonen neste virkedag for å anmelde det.

Noen minutter senere ringer mannen tilbake til politiet, lett indignert.

- Nå kan dere komme og hente likene…

Det tar ikke mer enn noen få minutter, så kryr det av politibiler og ambulanser. I lufta summer det et helikopter. I garasjen sitter to kjeltringer og skrur av deler på mannens bil. Politiet er riktignok lettet over at det ikke har foragått noen drap, men er selvfølgelig forbannet på mannen.

- Jeg syntes du sa du hadde drept dem!

Mannen svarer kaldt og rolig:

- Jeg syntes dere sa dere ikke hadde ressurser…

Dette er kun få ting i dette herlige landet, som ser så flott ut fra utsiden. Problemene er dog så mange at jeg på sett og vis ikke en gang har begynt.

Velferdsstaten

Mange mener nok jeg er gal som er medlem i Det Liberale Folkepartiet. DLF mener at velferdsstaten må bort. Som de fleste andre er jeg ikke helt enig med partiet jeg er medlem i. Jeg kan på sett og vis like tanken på en stat som er bygget opp med noen grunnleggende velferdsordninger. Grunnen til at jeg er medlem i DLF er at jeg mener vi trenger en voldsom liberalisering av samfunnet, og det finner jeg ikke i noen av partiene på Stortinget.

Jeg vil gjerne at barnebarna mine skal få sin utdannelse. Jeg vil gjerne at barna mine skal få sykepenger. Jeg vil gjerne at jeg skal få en operasjon når jeg trenger det. Jeg tar gjerne en betryggende pensjon når jeg blir gammel. Jeg håper også at mamma får plass på gamlehjemmet når det blir behov for det. Jeg vil gjerne at vi alle sammen skal ha veier å kjøre på og frisk vann i springen.

Det er dog et enormt problem med velferdsstaten. Den er rett og slett selvutslettende. Stadig flere ordninger for stadig flere mennesker og grupper, og selvfølgelig kreves det mer og mer.

Noe skal betale for dette. Derfor blir skattetrykket høyere og høyere. Arbeidsgiveren betaler avgift på vårt utførte arbeid. Vi betaler skatt av de pengene vi tjener. Vi betaler nye avgifter når vi bruker pengene. Vi betaler skatt på nytt hvis vi sparer dem i banken eller investerer dem i noe. Og, er det noe til overs når vi dør, så må vi jammen i meg betale ytterligere skatt for å gi dem til våre etterkommere.

Dette må vi altså gjøre til tross for at pengene strømmer inn fra Nordsjøen, og til tross for at vi har nærmere 3.000 milliarder i oppsparte midler.

Når du tror du har betalt nok skatt for å dekke alle disse utgiftene velferdssamfunnet har pådratt seg, så oppdager du at det ikke holder. Dette merker du på to måter. Først ved at kvaliteten på absolutt alt synker, så ved at du faktisk må betale for de tjenestene som i vårt velferdssamfunn er ‘gratis’.

Tror du skatten og oljen holder til å betale for legetimen din? Neida. Et legebesøk på 6 minutter koster deg 170 kroner. Tror du at skatten og oljen holder til at staten kan bygge veier og holde infrastrukturen oppdatert? Neida. Du må betale bompenger for å kjøre på ordentlige veier. Tror du skatten og oljen holder til at du får hjelp av politiet når du ringer fordi du hører uvedkommende romstere i leiligheten din på natterstid? Nei, er du gal? Skal du ha den type hjelp må du gå til private vaktselskaper og betale for det selv.

Propagandaministeriet

Nordmenn har de siste 20 årene fått et slags informasjonssjokk. Fra å være et land med en TV-kanal som sluttet sine sendinger kl. 22:30 om kvelden og som silte sin informasjon så godt at de ble kalt Arbeiderpartiets Rikskringkasting (ARK) i stedet for Norsk Rikskringkasting, har vi i dag et vell av TV-kanaler og vi kan se på TV døgnet rundt. Vi har fått internett og kan lese nyheter og artikler fra hele verden. Man skulle i alle fall tro at vi fikk informasjon nok til å reflektere litt over ting.

Hvem er det som formidler den informasjonen vi tar til oss? Det er det som er vikitg å tenke på, ikke hvor stor mulighet til å innhente informasjon. I dag er det fremdeles NRK som har den største tilliten av nyhetsformidlerne. TV2 kommer et stykke bak. I tillegg har vi aviser som Aftenposten, Dagsavisen, VG og Dagbladet.

Virkelighetsformidlerne i NRK er i stor grad gamle AKP-ml’ere. A-pressen eier TV2. Til og med i Høyreavisen Aftenposten er det nå en redaktør med bakgrunn i AKP-ml. Dagbladet har hatt sin(e) AKP-ml-redaktører. A-pressens ‘hovedavis’ Dagsavisen, har en gammel Ap-mann som redaktør. Avisen lever i beste velgående, og får noe sånt som 400.000 per ansatt i statsstøtte. 40 millioner kroner går med til å opprettholde en avis som ingen vil ha, bare fordi man har et så brennende stort ønske om å spre den riktige informasjonen.

NA24 hadde et oppslag om journalisters politiske ståsted her for noen dager siden. Dette viser at de rødgrønne hadde fått omtrent ¾ av stemmene om journalistene hadde bestemt. Høyresiden ville mer eller mindre blitt borte. Høyre ville fått 26 representanter og Frp ingen. SV ville fått 39 representanter og galematiaset Rødt hadde fått 9 representanter. Undersøkelsen som viser detter er foretatt av Frank Aarebrot sammen med Respons.

Propagandaen vi blir utsatt for starter dog lenge før vi begynner å se på TV-nyheter eller lese aviser. Det er ikke mange dagene siden vi så oppslag i avisene om venstrevridde skolebøker. Fra barnehagen av lærer vi hva som er politisk riktig. Andre ting er uvesentlige. Hvem er det som blir barnehagetanter og skolelærere? I stor grad er det rimelig venstrevridde raddiser som mener de predikerer den ene og sanne lære.

Dette vil si at vi helt fra barnsben av blir opplært til å akseptere samfunnet vi bor i og til å ikke klage over alt det flotte vi får ‘helt gratis’.

I tillegg til at mediene kommer med ‘den rette lære’ holder de jo også tilbake informasjon. Ikke bare mediene, men også Storting og regjering. Ved valget i 2009 forelå det en rapport fra Riksrevisjonen om Norges tilstand. Rapporten var knusende i sin dom. Fikk vi se den før valget? Neida. Slike rapporter er det nemlig bestemt at vi ikke skal få dersom det er et nært forestående valg. Vi skal altså følge den rette læren og stemme på de riktige partiene, og selvfølgelig gjøre dette uten å mukke, selv når vi vet at de hemmeligholder negative rapporter. Og, som vi alle så i 2009, så virker det.

Hvor ofte finner du artikler i avisene eller ser innslag i TV om innvandringsproblemene? Joda, de viser av og til litt, men står dekningen i forhold til de reelle hendelsene? Hvor er rapporteringen fra Rosengård i Malmö? Fra Nørrebro i København.Man skal ikke leve i virkeligheten, men i de rødes fantasiverden.

Et eksempel på dette er Jens Brun Pedersen. Han er en fremtredende person fra Human-Etisk Forbund, som har vært deltaker i forumet Verdidebatt.no, et nettsted drevet av Vårt Land.

Her om dagen kom det et illsint innlegg fra Brun Pedersen på forumet. Det har nemlig kommet frem at det er forskjell på rasers intelligens. Dette er dokumenterbart, og Brun Pedersen aksepterer dette, men er ikke villig til å diskutere det. Han har trukket seg fra all diskusjon på Verdidebatt.no og krever til alt overmål at de sletter alle hans tidligere innlegg. Man vil liksom ikke forholde seg til virkeligheten, men ønsker å fortsette i en naiv verden.

Vi kan jo også se litt på ‘Hjernevask’, programserien til Harald Eia. De som så disse programmene må være enig med meg i at norske kjønnsforskere forsker mer på hvordan de kan tilpasse likestillingen inn i politikken enn på reelle kjønnsforskjeller. Forskningen deres ble i stor grad sablet ned at alt fra logisk tankegang til internasjonale, anerkjente forskere som mente det stikk motsatte av våre ‘samfunnstilpassere’.

Her om dagen kunne vil lese i Klassekampen (!) om Mari Morken som ikke orket å gå på skolen i Groruddalen lenger, fordi hun ble mobbet. Mobbet fordi hun var lys i huden og hadde lyst hår. For alt for mange av våre nye landsmenn er nemlig slikt ensbetydende med å være alt fra lett på tråden til å være en hore. Mari byttet til en vestkantskole. På vestkanten er de nemlig fritatt for våre nye landsmenn, og Mari kunne igjen konsentrere seg om skolearbeidet.

Vår kunnskapsminister er mot privatskoler, og vil helst legge ned alle som en. Man skal gå i hennes middelmådighetsskole, som hun er mer eller mindre helt åpenbar om. Likevel overkjører hun Oslo kommunes nei til en islamsk skole i Oslo. Derfor vil skolen, som hun stolt kan fortelle skal hete ‘Fredsskolen’, holde sitt første skoleår fra høsten. Islam betyr nemlig ‘fred’ for de rødgrønne. For alle oss andre som gidder å røre en finger for å komme i kontakt med virkeligheten, betyr islam ‘underkastelse’ og ikke fred. Å blande islam og fred er en stor skam. Det kan vi se litt på i neste avsnitt.

Islam og de røde

Helt siden begynnelsen på 70-tallet har vi hørt hvordan vi blir beriket av våre ikke-vestlige, nye landsmenn. De kommer med arbeidskraft, ny kultur og mye annet godt, og vil berike vårt samfunn. Vi skulle alle få det så flott i vårt fargerike og multikulturelle Norge. Og som gode nordmenn skal vi selvfølgelig hjelpe flyktninger.

Nå er det 2010 og vi hører de samme ordene enda. Fargerikdom. Mulitkulturalisme. Berikelse. Arbeidskraft. Fred. Flyktninger.

Har vi blitt beriket av fargene og multikulturen? Jeg vil ikke si det. Ser vi bort fra at vi har fått kebab og restauranter av alle nasjonaliteter også i Norge, så er berikelsen liten. Den andre siden ses ikke så ofte på. Det står ett og annet innslag om asylsøkere som selger hasj under en bro i Oslo, men det store bildet gis aldri. Det bildet som viser undertrykkelse av kvinner og barn, overfallsvoldtekter, narkosalg og narkosmugling, voldsepisoder, organisert kriminalitet osv., altså de samlede negative sidene ser vi aldri oppslått over en forside på en avis eller hører noen politikere (med makt) snakke om.

Vi hører bare om hvor flott det er fordi vi trenger innvandrere som arbeidskraft. Arbeidsinnvandring ser vi hver dag. Får du servert en øl eller en middag ute, er sannsynligheten gedigen for at du får det servert av en svenske. Bygger du hus kan du være sikker på at polakker er involvert. Men, hva med disse ikke-vestlige, altså i stor grad da muslimer?

Jeg tror jeg er nærmere sannheten i mine innlegg Den islamske trussel (del 2, del 3,) Eurabia, Det Muslimske Brorskap og The Project (del 2) enn de røde er når de forherliger både ikke-vestlig innvandring og islam så til de grader som de gjør.

Den norske befolkningen har et nettobidrag (altså skatt og avgifter betalt minus utgiftene ved å ha deg i sving) på 8.956 kroner. Ser man på innvandrerbefolkningen generelt er nettobidraget 2.633 kroner. Ikke-vestlige innvandrere har et nettobidrag på -7.679 kroner. Ikke-vestlige innvandrere betaler 52% mindre i skatt enn personer med norsk bakgrunn.

Tar man i betraktning at de ikke-vestlige trekker snittet ned, kan vi mest sannsynlig regne med at hver innvandrer som kommer, stryker en ‘nordmanns’ økonomiske verdi ut. Legger man i tillegg ved en del utgifter forbundet med ikke-vestlig innvandring på nettopp de ikke-vestlige innvandrerne, får man helt ufattelige tall. Innvandringsprosjekter får over 9 milliarder kroner hvert år over statsbudsjettet. Nesten like mye som politi og mer enn NAV!

Det vi gjør er altså å betale for å få islams intoleranse, flere voldtekter, mer kriminalitet osv, og så få vi hele tiden høre at dette er flott for oss.

Når det gjelder arbeidskraft faller dog argumentet egentlig på seg selv. Arbeidskraften vi trenger i årene fremover har vi og myndighetene visst om i lang tid. Da tilrettelegger man for flere barn, så enkelt er det. Da hadde vi hatt drosjesjåfører og vaskehjelp uten ‘å måtte’ importere det.

Tilbake til velferdssamfunnet

I Norge er det cirka 20.000 somaliere. Disse somalierne har rundt 85 interesseorganisasjoner. Alle disse får statsstøtte. Pakistanere har sine egne organisasjoner, og vi kan bare fortsette hele runden. Alle får litt. I Oslo er det et sted mellom 40 og 50 moskéer. De fleste, om ikke alle, får statsstøtte.

Med nærmere 20.000 ikke-vestlige innvandrere hvert år, er det ikke vanskelig å se hvilken vei dette går.

Jeg trekker frem dette med innvandrere spesielt fordi jeg mener det har blitt slik at den norske stat, altså vårt forsikringsselskap betaler ut erstatning til de som ikke har betalt premie på bekostning av gamle kunder med en plettfri betalingshistorie.

Det går omkring 25 milliarder i året til uhjelp, direkte og indirekte. Dette til tross for at flere og flere, selv i ulandene, mener at det ikke hjelper, snarere tvert i mot.

Utgiftene til å drive det norske helsevesenet økte fra 50 milliarder i 2002 til 107 milliarder i 2009. Likevel står over 200.000 nordmenn i helsekø, og belaster samfunnet med sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Politiet trenger stadig mer penger for å handskes med økt kriminalitet, ha tid og ressurser til å plage narkomane og selvfølgelig jakte på de styggeste trollene av dem alle, nemlig horekundene. Etterhvert som vi forbyr mer og mer og lager flere og flere regler, må vi ha flere og flere og mer og mer for å overholde reglene. Stat og kommune blir dermed stadig større arbeidsgivere, og får dermed høyere utgifter.

Det er snart ikke mer å ta av. De kan ikke skatte oss over 100%. De kan ikke få solgt mer olje. Det pumpes for fulle mugger allerede. Det tas allerede ut nærmere 100% av overskuddet i statlig eide bedrifter.

Når Jens ser den ene veien har vi råd til alt. Etter dette famøse utspillet av forskeren ved NTNU har det fremkommet at noen kommuner går så langt som å legge gratis førerkort inn i innvandringspakka si. Broer og tunneller i halvveis folketomme øyområder på Vestlandet er helt greit. Vi har råd til opera.

Man sparer ikke inn på fjollete ordninger. Neida, skal det spares, så er det i de grunnleggende ordningene. Skolen er reformert til det dårligere. Helsevesenet er reformert til det rotete. Sykeordningen er reformert uten noen stor reform, bare administrasjonskostnader. NAV er reformert og virker knapt lenger. Politiet har ikke ressurser.

Det som skjer er i praksis at vi bruker opp pengene våre på ordninger vi ikke vil ha, ikke trenger og som langt fra er i det store fellesskapets interesse. Og for å få råd til alt dette, må vi skrenke inn i de ordningene vi vil ha, trenger og som er i fellesskapets interesse.

Til helvete på første klasse

Historisk sett har alle land/sivilisasjoner gått dukken etter et økonomisk evetyr grunnlagt i begrensede naturressurser. Jeg er ikke av dem som tror det er noen nærstående oljekrise, det er nok mye igjen. Likevel vil det gå tomt en dag. Da forsvinner 20-30% av Norges inntekter.

Det er jo nettopp det vi har oljefondet til, sier du sikkert nå. Vi har sett hvor mye Kristin Halvorsen måtte hente ut av det for å få årets budsjett i boks. Det var så mye at hun måtte bytte stol for å slippe unna ansvaret. Vi har også sett hvor fort dette fondet kan krympe i verdi under finanskrisen. Nå har Hellas klappet sammen, og mange snakker om Spania og Portugal som neste land ut i et finansielt helvete.

Det er ingen grunn til at ikke det samme skal skje med oss. Med litt mer penger vil det bare være snakk om å holde ut litt lenger. Det går til helvete på første klasse. Når jeg klager i denne bloggen, klager jeg ikke på klassen, men på det faktum at det går til helvete. For meg er det nemlig liten trøst at jeg kan ha det bra på veien dit.

Men, hva kan en liten brumlefant gjøre mot raddisene som har gjennomsyret alt fra skoleverk og informasjonskanaler til maktposisjoner?

Ingenting. I alle fall ikke stort mer enn å skrive en samfunnskritisk blogg med et håp om at noen er enig med meg. Kanskje kan vi en dag bli så mange at vi kan oppleve et samfunn som forholder seg til virkeligheten og ikke til en oppkonstruert lykkedam av snillisme, ignoranse, naivitet, og gule, kvekkende plastender.

Kan det snus?

Jada. Men det må noe i nærheten av en revolusjon til. Folk må rett og slett våkne av den behagelige dvalen som dette velferdssamfunnet har skapt og skjønne hva som har skjedd og hva som kommer til å skje.

Vi har, som folk, blitt et slags fuglerede fullt av fugleunger som sitter med nebbet i været, og er fornøyd fordi det kommer mat. Vi lar verden utenfor passere, vel vitende om at vi har folk som ordner opp for oss. Da er det ikke så nøye om de lyver og holder oss for narr.

En endring av dette systemet får man ikke til ved valg. Om så Frp hadde fått over 50% av stemmene ved neste stortingsvalg, og de hadde fått føre sin ‘høyreekstremistiske’ politikk ville ikke dette løst seg. Dette krever en endring i holdning og oppfatning i folket, og ikke minst evne og vilje til å si fra. Vi har over år blitt fritatt for ansvar for vår egen livssituasjon. Vi har mistet troen på vår egen innvirkningskraft. De som har forsøkt å gjøre noe, har fort skjønt at det har vært lurest å stille seg pent inn i rekken igjen.

Jeg sitter ikke med fasiten. Det eneste jeg vet er at vi hadde hatt et bedre samfunn om vi hadde kvittet oss med uærlige og urettferdige politikere og sett litt mindre på hva som er bra for de få, og heller konsentrert oss om hva som er bra for de fleste. Jeg vil heller ha det litt dårligere og unngå konkursen, enn å sitte med nesa i sky på veien ned.

Ingen relaterte innlegg.