Jeg har nettopp kommet hjem fra et møte arrangert av Document.no. Det ble holdt foredrag av Ole Jørgen Anfindsen,som nettopp har utgitt boken Selvmordsparadigmet og Helle Merete Brix fra det danske Trykkefrihedsselskabet hold foredrag, og det var veldig interessant. Anfindsen snakket litt om boken sin og de reaksjonene han hadde fått etter utgivelsen, og Brix om sine erfaringer fra Trykkefrihedsselskabet.

Det som kanskje overrasket meg mest, etter å ha lest omtaler både her og der om Anfindsen, var hvor ydmyk han var. Jeg mener ikke dette negativt. Her har venstresiden hatt diverse overskrifter som ‘Ja, jeg er rasist’ og satt dette som et utgangspunkt for artikler om denne karen. I dag finner jeg det merkelig, ja kanskje nesten et sykdomstegn, at man kan klare å komme opp med slike betegnelser. Det eneste Anfindsen ber om, er at vi kan begynne å diskutere realitetene, i stedet for å hoppe bukk over dem. Og med slike overskrifter blir venstremediene den som står i første rekke for å bekrefte behovet for Anfindsens ønsker.

Det må faktisk gå an å diskutere ubehagelige sannheter uten at folk går helt av skaftet. Det må gå an å diskutere kjønnsforskjeller og tåle at noen mener at disse er et faktum. Det må gå an å diskutere om islam er positivt eller negativt for oss. Det må gå an å diskutere om enkelte folkeslag har mindre å bidra med enn andre. Man er ikke nødvendigvis en mannssjåvinist eller rasist av den grunn. Det går an å ha likeverd selv om man er forskjellige. Kanskje forskjellene til og med er positive? Kanskje vi til syvende og sist utfyller hverandre med våre forskjeller, slik at alle slipper å være alt på en gang?

Slike tanker er altså forbudt i vårt samfunn, og det har vi tapt mye på og vi taper mer og mer frem til den dagen vi tør å åpne øynene og diskutere realiteter og ikke illusjoner.

Ingen relaterte innlegg.