Dette er folk som ikke vet hvilket parti president Obama representerer, og folk som ville nådd kortere enn en femteklassing i en kunnskapskonkurranse.

Denne uken er det finale, og spekulasjonene i hvem som vinner går høyt. Jeg har visst hvem vinneren vil bli i noen uker allerede. Når man har med folk som faller deg i ryggen hele tiden, må man selvfølgelig også skjønne at noen av disse heller ikke klarer å holde på hemmeligheter. Bildet av Tine Valle er tilfeldig valgt. Jeg ser ingen grunn til å avsløre ‘nyheten’.

For ordens skyld; Jeg følger ikke med på Paradise Hotel, men jeg får likevel med meg de ‘viktigste’ tingene gjennom et familiemedlem som er lettere hektet.

OPPDATERING: Man må gjerne kalle dette innlegget et eksperiment. På grunn av dette innlegget er det registrert 4 ganger så mange sidevisninger på bloggen enn når jeg skriver alarmerende ting om islam, og angrep på ytringsfriheten. Mennesker må underholdes eller utfordres, het det i gamle dager. I dag er det bare underholdningen igjen, og jo dummere underholdningen er , jo bedre er det. Stakkars Norge…

OPPDATERING 2: Spoiler Alert!!! Går man til EasyAtNet vil man finne ut hvem som vinner. Deres tips stemmer godt overens med det jeg har hørt.

Karrieren startet med trompet, bass og gitar allerede i 1957, og det siste albumet fra den aller beste stemmen i rock’n'roll var siste studioplate med Black Sabbath-etterkommeren Heaven and Hell, hvor han rocket sammen med Tony Iommi, Geezer Butler og Vinny Appice. Mellom dette har han sunget i Elf, Rainbow og Black Sabbath, i tillegg i sitt eget band Dio.

Her er listen som dekker karrieren, kopiert fra Wikipedia:

• The Vegas Kings (1957–1958)
• Ronnie & The Ramblers (1958)
• Ronnie and the Red Caps (1958–1961)
• Ronnie Dio and the Prophets (1961–1967)
• The Electric Elves (1967–1969)
• The Elves (1969–1970)
• Elf (1970–1975)
• Rainbow (1975–1979)
• Black Sabbath (1979–1982)
• Dio (1982–1991)
• Black Sabbath (1991–1992)
• Dio (1993–2010)
• Black Sabbath (2006) (Recording of three new songs for Black Sabbath: The Dio Years)
• Heaven and Hell (2006–2010)

Dio har deltatt i en rekke innspillinger og konserter, også sammen med andre kjente folk og band som Deep Purple, David Coverdale og Queensryche, og gikk for å ha den beste stemmen av alle heavyvokalister.

Dio døde av kreft. I november 2009 fikk vi beskjed om at han hadde fått kreft i magen. Et par måneder senere fikk vi høre at alt så bedre ut. På morgenen den 16. mai måtte kroppen likevel gi opp kampen.

Dio hylles i dag av store deler av av musikkbransjen.

Keep gazing for the stars.

-ooOoo-

Jeg overvar lanseringen av Ole Jørgens bok på Litteraturhuset nå i kveld. Litt av en forestilling, med Thomas «Hyler’n» Eriksen som hovedperson. Professoren anså boken for å være en mellomting av en mellomfagsoppgave og en samlig sinte leserbrev, og angrep forlagsdirektøren for ikke å ha grepet inn.

Ubeskjedent må jeg innrømme at jeg satte både professoren og forstander Basim Ghozlan rimelig godt på plass, da ingen av dem ville/kunne besvare åpenbare spørsmål om integreringens vellykkethet. Thomas Hylland Eriksen kunne fortelle at Norge, verdens beste land, ikke hadde hatt raseopptøyer. Ikke ulikt Lars Gules oppfatning inntil jeg nevnte Oslointifadaen i januar 2008.

Thomas Hylland Eriksen var svært så pratsom på høyt volum, for liksom å understreke sin ubestridte autoritet. Han kritiserte jødene i USA for deres rasistiske holdninger mot de sorte, men burde i sine egne øyne tenke mer på sin egen rase. Derefter trakk ha frem tutsiene som hadde reddet hutuene eller omvendt. (Det gikk litt for fort for en gammel handelsreisende). Forstanderen var mest opptatt av hvorfor nordmenn skulle kunne nekte innvandrere adgang til Norge når palestinerne ikke kunne nekte jøder fra hele verden å flytte til Israel.

Relevant?

Jeg spurte professoren om han anså jøder for å tilhøre en egen rase. «Noen anser det», svarte han. «Gjelder det samme for tutsier og hutuer?», spurte jeg. «Noen mener det». «Har professoren noen oppfatning om at østfoldinger og vestfoldinger er to forskjellige raser?» Da ble det stille.

Thomas Hylland Eriksen og forstanderen fremstod som «lettvektere» som ikke er vant til motstand fra folk med kunnskaper.

Jeg mottok stående applaus fra de fremmøtte. Jeg stod, mens de klappet.

Av forskjellige årsaker drøyde det litt før jeg fikk lest boken, men når jeg først begynte, var jeg knapt til å stoppe. Dette var nemlig den beste hittil. Det er kanskje bare meg den var det for. Jeg har mange interesser og amerikansk historie, og dette med litt utvidede menneskelige egenskaper er to av dem. Når det gjelder den USA-interessen er Washington den nest mest interessante byen, og det er her handlingen foregår i en slags 24-setting, hvor alt skjer relativt fort og over kort tid.

Boken handler om Robert Langdon som blir lurt til å komme til Washington. Han tror han skal møte sin gamle venn, Peter Solomon, og redde Solomon ut av en knipe ved å steppe inn som foredragsholder. Solomon er fra en styrtrik familie og er stormester i sin frimurerlosje. Det viser seg at det er en kjeltring som har lurt Langdon til Washington, og at Peter Solomon er kidnappet. Kidnapperen er på jakt etter frimurerordenens hemmeligheter, og har arrangert det hele for å skaffe seg de tingene han trenger for å nå sitt mål. På veien til målet er det selvfølgelig mange koder som må knekkes, og hvem er vel da bedre enn Robert Langdon?

I tillegg til en heseblesende historie hvor Langdon ikke aner hvem han skal stole på, fremmer Brown en rekke teorier og historiske fakta rundt grunnleggerne av USA, og deres ønske om gudelig status. Historiene går gjennom en del av de historiske bygningene i Washington, vi får være med på veiing av sjeler og pusting i væske.

Dan Brown har blitt en forfatter man enten liker eller ikke liker. Har du likt de andre bøkene hans, så vil du garantert like denne, og mest sannsynlig ha like store problemer med å legge fra deg boken som det jeg hadde.

På VG Nett kan du lese selv eller høre Jon Selås lese de første kapitlene i boken. Prolog – Kap 1 – Kap 2

Monsen selv har ikke gjort stort annet enn å sørge for seg selv og litt planlegging, men de funksjonshemmede selv har måttet klare seg over elver og fjell. Det står respekt av den turen de har utført.

Programmet har selvfølgelig fått kritikk. Noen mente det var et freakshow. Men, skal man se på freakshow bør man heller slå på TV3 og se på Paradise Hotel, hvor unge mennesker som aldri har vært sultne eller kalde kanskje har sex med hverandre, og se hvor mye de klarer å drite seg ut i løpet av en snau time. Ærlige, redelige mennersker på tur er ikke noe freakshow.

Vi har blitt kjent med mennesker med forskjellig bakgrunn, og med forskjellige handicap. I motsetning til å være et freakshow tror jeg ‘Ingen grenser’ har endret en del nordmenns syn på funksjonshemming og funksjonshemmede mennesker. Det har i alle fall endret noen av deltakernes liv. Kanskje har det også endret en del funksjonshemmedes syn på seg selv.

Jeg vil gjerne takke folkene som gikk denne turen, takke for innblikket i tankene og opplevelsene. Dere gjorde en bemerkelsesverdig god jobb, og det var moro å følge dere.

Tusen takk!

Fra å ha en nasjonal finale og en internasjonal finale har man nå gått over til et slags reality-konsept, der man blir stemt ut eller inn. MGP har med andre ord blitt ‘Idolisert’, og det ser vi også på kvaliteten. Jeg husker ikke om det var andre eller tredje runde av Idol, hvor man hadde ti finalister hvor ingen, INGEN, klarte å synge rent.

I går så vi hvordan ‘You raise me up’ vant MGP med en artist som heller ikke var kapabel til å synge rent og treffe tonene. Altså, jeg vet at det ikke var ‘You raise me up’ som vant. Noen ganger er det bare litt vanskelig å høre forskjell. Det er rimelig klart at komponisten er Rolf Løvland-fan.

Vel, nok om det. Som nevnt over, var MGP annerledes før. Da var det familieunderholdning, og gatene var tomme under både den nasjonale og internasjonale finalen. MGP var noe alle måtte få med seg. Så du det ikke, så var du utenfor under jobbsamtalene den påfølgende mandagen. Det er ikke sånn at jeg nødvendigvis savner MGP i gammel versjon. Det tapte seg jo fort etterhvert som man ble større, og hadde andre ting å drikke og røyke i helgene.

Problemet mitt er nok det at MGP har blitt så kommersialisert. Og det trodde jeg skulle være vanskelig å få til. Men, folk som elsker å tjene penger har åpenbart god fantasi og en god evne til å sette fantasiene ut i verden. Samtidig blir alt dyrere og dyrere. Man skal overgå fjorårets MGP-arrangør, og det er klart at det koster.

Det er nok langt flere som er interessert i Barne-TV, fotball og sport, nyheter og andre ‘ordentlige’ ting. Men, der må det dessverre skrenkes inn litt, fordi vi må bruke en formue på å lage et supershow for folk som ikke kan synge. Herlig!

VG - Taus Didrik dagen derpå
VG – GP-Jostein: – Vi har fått en ny stjerne

I dag kom meldingen om Frølands død.

Det er ikke sånn at det bryr meg personlig, men Norge har mistet en positiv bidragsyter.

Frølands liv var ikke uten problemer. Dette sørget for at han trakk seg tilbake fra rampelyset, og vi har vel sett på ham som mer eller mindre spesiell og kanskje litt halvgal etter det. Han kom tilbake i rampelyset etter en periode, men det gikk ikke.

Takk, herr Frøland. Du er et levende lys for mange.

Dette skjedde angivelig fordi mannen ble overveldende begeistret for filmen. Dette førte til høyere trykk, og popping av et blodkar eller flere i hjernen. Dødsårsaken er med andre ord hjerneblødning.

I avisen kommer det frem at det var filmen Avatar som forårsaket mannens død. Dette er litt sånn avis-vinkling. Hadde mannen droppet kinoturen, og heller fått seg et nummer, så hadde han sikkert dødd av de samme årsakene. Men, at han døde av å se en film er selvfølgelig litt mer sprettent for en avis enn om han døde av å overanstrenge seg for å tilfredsstille en dame.

Det er ikke første gangen folk angivelig dør av å se en film. Sist vi hørte om det var da en mann rett og slett lo seg ihjel under filmen ‘Naked Gun’ med Leslie Nielsen og han konemorderen som jeg aldri husker navnet på.

AC/DC ble startet av brødrene Angus og Malcolm Young i 1973, og det første albumet ble lansert i 1975. Gutta har med andre ord 35 år bak seg i toppen av musikkbransjen, noe det står respekt av. Plateutgivelsene har vært mange, og så godt som alle har solgt bra. Fansen er lojal, noe mange aldrende heavyband nyter godt av.

Billettene til forrige konsert i Norge forsvant i løpet av minutter. Det er dermed lurt å være raskt ute om man har planer om å oppleve likestrøm og vekselstrøm i skjønn forening.

Hvis vi koker dette ned til å bare være en film, er det en slags universalhistorie, der en representant for det gode tror han er i det godes tjeneste, men skjønner at det finnes en annen sannhet og går over til den andre siden. Vi befinner oss ca. 100 år frem i tid, og menneskene har funnet et nytt mineral på planeten Pandora. I skogen der mineralene finnes, er det imidlertid et vell av farer, blant dem sultne udyr og ikke minst na’vier. En na’vi er et slags katteaktig menneske. Jake Sully blir satt til å styre en avatar, i denne forbindelse en kropp som er lik en na’vis. Målet er å bli innlemmet i flokken, og finne ut hvordan menneskene kan få na’viene til å flytte vekk fra det de håper kan bli en ny mineralkoloni.

Nav’ene er litt lik indianere, og historien kunne like gjerne vært fra historiske hendelser her på jorden.

Handlingsmessig og skuespillermessig er ikke dette voldsomme saker. Og så har vi liksom sett det før, bare i en enklere forpakning. Derfor er jeg nokså knipen på terningen her, og velger å gi den 3 til 4. Plusser vi på for det produksjonsmessige er det en 4′er filmmessig, men en klar 5′er i opplevelse.

VG – Avatar (5)
Dagbladet – Kongeblått (5)