-ooOoo-

Jeg overvar lanseringen av Ole Jørgens bok på Litteraturhuset nå i kveld. Litt av en forestilling, med Thomas “Hyler’n” Eriksen som hovedperson. Professoren anså boken for å være en mellomting av en mellomfagsoppgave og en samlig sinte leserbrev, og angrep forlagsdirektøren for ikke å ha grepet inn.

Ubeskjedent må jeg innrømme at jeg satte både professoren og forstander Basim Ghozlan rimelig godt på plass, da ingen av dem ville/kunne besvare åpenbare spørsmål om integreringens vellykkethet. Thomas Hylland Eriksen kunne fortelle at Norge, verdens beste land, ikke hadde hatt raseopptøyer. Ikke ulikt Lars Gules oppfatning inntil jeg nevnte Oslointifadaen i januar 2008.

Thomas Hylland Eriksen var svært så pratsom på høyt volum, for liksom å understreke sin ubestridte autoritet. Han kritiserte jødene i USA for deres rasistiske holdninger mot de sorte, men burde i sine egne øyne tenke mer på sin egen rase. Derefter trakk ha frem tutsiene som hadde reddet hutuene eller omvendt. (Det gikk litt for fort for en gammel handelsreisende). Forstanderen var mest opptatt av hvorfor nordmenn skulle kunne nekte innvandrere adgang til Norge når palestinerne ikke kunne nekte jøder fra hele verden å flytte til Israel.

Relevant?

Jeg spurte professoren om han anså jøder for å tilhøre en egen rase. “Noen anser det”, svarte han. “Gjelder det samme for tutsier og hutuer?”, spurte jeg. “Noen mener det”. “Har professoren noen oppfatning om at østfoldinger og vestfoldinger er to forskjellige raser?” Da ble det stille.

Thomas Hylland Eriksen og forstanderen fremstod som “lettvektere” som ikke er vant til motstand fra folk med kunnskaper.

Jeg mottok stående applaus fra de fremmøtte. Jeg stod, mens de klappet.

Av forskjellige årsaker drøyde det litt før jeg fikk lest boken, men når jeg først begynte, var jeg knapt til å stoppe. Dette var nemlig den beste hittil. Det er kanskje bare meg den var det for. Jeg har mange interesser og amerikansk historie, og dette med litt utvidede menneskelige egenskaper er to av dem. Når det gjelder den USA-interessen er Washington den nest mest interessante byen, og det er her handlingen foregår i en slags 24-setting, hvor alt skjer relativt fort og over kort tid.

Boken handler om Robert Langdon som blir lurt til å komme til Washington. Han tror han skal møte sin gamle venn, Peter Solomon, og redde Solomon ut av en knipe ved å steppe inn som foredragsholder. Solomon er fra en styrtrik familie og er stormester i sin frimurerlosje. Det viser seg at det er en kjeltring som har lurt Langdon til Washington, og at Peter Solomon er kidnappet. Kidnapperen er på jakt etter frimurerordenens hemmeligheter, og har arrangert det hele for å skaffe seg de tingene han trenger for å nå sitt mål. På veien til målet er det selvfølgelig mange koder som må knekkes, og hvem er vel da bedre enn Robert Langdon?

I tillegg til en heseblesende historie hvor Langdon ikke aner hvem han skal stole på, fremmer Brown en rekke teorier og historiske fakta rundt grunnleggerne av USA, og deres ønske om gudelig status. Historiene går gjennom en del av de historiske bygningene i Washington, vi får være med på veiing av sjeler og pusting i væske.

Dan Brown har blitt en forfatter man enten liker eller ikke liker. Har du likt de andre bøkene hans, så vil du garantert like denne, og mest sannsynlig ha like store problemer med å legge fra deg boken som det jeg hadde.

På VG Nett kan du lese selv eller høre Jon Selås lese de første kapitlene i boken. Prolog – Kap 1 – Kap 2

Som vanlig vil en sosialist-narsissist ikke innrømme feil. Joda, han innrømmer en del faktafeil, men mener det ikke har noe å si for bokens budskap. Han forstår ikke at det han presenterer som en faktabok dermed blir en bok om hans egne fantasier, farget av hans eget politiske ståsted, og langt fra en reell beskrivelse av det som skjer.

Når man skriver en bok om det norske forsvaret og vår deltakelse i denne idiotiske “krigen mot terror”, og ikke ser seg bryet med å snakke med Forsvaret, så sier det seg selv at man ikke ønsker at fakta skal komme frem. Man skal selvfølgelig ikke ta alt Forsvaret sier for god fisk, men det kunne kanskje hjulpet Borgen med å slippe og stå avkledd igjen etter boklanseringen.