I lys av de siste dagers hendelser i Midt-Østen føler jeg for å si litt om hva jeg mener om saken og litt om hvorfor.

Konflikten går helt tilbake til 1947/48, da verdenssamfunnet med FN i spissen la ting til rette for dannelsen av Israel. Man kan være for eller mot dette, men det er gått 60 år, og et ønske om å reversere dette er utopisk. Opprettelsen av Israel er et faktum, og noe selv de sterkeste Israel- og jødehatere må akseptere. Vi må faktisk leve i realiteten, og ikke i en ønskeverden.

Israel er det eneste demokratiet i Midt-Østen. Visst kan jeg være enig i at de skyter spurv med kanoner. I alle fall virker det slik på oss her i et sosialistisk land som mener muslimer er noe av det flotteste på jord. Den norske pressen er blodrød, og dette preger mye av nyhetene vi blir servert. Det skal derfor ikke underslås at vi sjelden hører alt.

Vi har dog sett en fest hvor det ble hylt, skreket og feiret at Israel hadde stoppet Freedom flotilla og drept et antall aksjonister. Vi så det samme fra araberlandene etter 9|11. Å feire at mennesker har blitt drept er litt vanskelig for meg å akseptere, uansett hvilken side man ser dette fra.

Israel-Palestinakonflikten ligger dog dypere enn at Israel nå har utført en aksjon som man i etterpåklokskapens navn kan se burde vært gjort annerledes.

Israels opprettelse danner grunnlaget for en konflikt som stikker dypt i enhver muslim, og landet er altså omringet av land med islamsk styre og muslimske mennesker. Opprettelsen av denne staten er en torn i øyet på et folk som betror seg til islam, og som dermed mener at landområdet er deres. Man maser i ett sett om Palestina, og folk flest i Norge er åpenbart av den mening at Israel har tatt land fra Palestina. Problemet er at palestina aldri har vært et land, men et landområde. En liten del av dette landområdet er ‘tatt’ og brukt til en stat opprettet for at jøder, som da hadde vært forfulgt i mange år og som ble forsøkt utryddet under den andre verdenskrig.

Om man ser på gamle kart, ser man at landområdet som kalles Palestina besto at det som i dag er Israel og Jordan. De som i dag kaller seg palestinere vil ha tilbake Israel. Hvorfor vil de ikke ha tilbake Jordan? Det sendes ikke tusenvis av bomber årlig for å ødelegge og utslette Jordan.

Vi bør kanskje se enda litt større på dette problemet. Statene i Midt-Østen er alle opprettet av vestlige land. Muslimer har nemlig ikke helt forståelse for dette med nasjoner og landegrenser. De ønsker Dar el-Islam, altså Islams hus. I første omgang snakker vi om arabiske områder, herunder landområdet Palestina. Ser vi på muslimenes ønske om landområder kan vi se litt tilbake i historien, da muslimene hadde styringen i Spania. Hvorfor kjemper de ikke for å få tilbake Spania?

Mange mener at Israel sitter med nøkkelen til fred, ved å la være å angripe angriperne. For, historisk sett er det jo muslimene som har angrepet Israel. Israel er et anerkjent land, og må få lov til å forsvare seg, sine og sitt territorium. Nøkkelen ligger ikke i Israel, men i islam. Islam har vært uforandret i 1.400 år, og ingenting tilsier at islam står overfor noen revolusjon. Derfor angriper de israel basert på tankegods som er 1.400 år gammelt, og de vil ikke gi seg før de selv tar et oppgjør med seg selv og sin religion. Dette vil altså ikke skje, og så lenge Israel ligger der det ligger, vil det aldri bli fred. Det eneste Israel kan gjøre er å overgi sitt land til disse muslimske barbarene. Det vil Israel aldri gjøre. Dermed har vi en uløselig konflikt.

Om man da skal støtte en stat som er opprettet og anerkjent av verdenssamfunnet, eller om man skal støtte et folk som er krigerske med bakgrunn av en 1.400 år gammel barbarisk religion er for meg et lett valg.

I en sak med to onder må man altså velge mellom et av ondene. I den forbindelse er det derfor ingen annet mulighet enn å støtte Israel. Israel er et samfunn i utvikling. De produserer en haug med produkter og er nokså langt fremme når det gjelder teknologi og andre ting som verdenssamfunnet i dag er avhengige av. De er faktisk det eneste landet i regionen som er demokratisk, de er det eneste landet i denne regionen som har produksjon av varer og tjenester. Resten av området har aldri klart å produsere mer enn olje, og selv for dette har de hele tiden vært avhengige av vestlig hjelp. Muslimske land styres av konger, klaner og stammer, eller av terrororganisasjoner som Hamas.

Å sende landområder tilbake til middelalderen burde ikke være interessant for verdenssamfunnet, og heller ikke for sosialister som fordømmer Israels handlinger før de vet hva som har skjedd.

Under fordømmelse og kritikk av Israel ser man ut til å ha glemt at muslimer har stått bak over 15.000 dødelige terrorhandlinger i tiden som har gått etter 9|11. Det bombes, sprenges og skytes i Allahs navn. Hvor er Kristin Halvorsen, Gahr Støre og Stoltenberg, for ikke å snakke om Erling Folkvord og Mats Gilbert når slikt skjer? Spør du dem da, så er det enkeltmennesker og ekstremister som står bak, ikke e folk som er underlagt en terrorbefengt religion. Om man spør hvorfor det finnes så mange terrorister i disse miljøene, så forklarer disse ‘illusjonistene’ at det er på grunn av en voldsom undertrykkelse, og denne skylder de gjerne på Vesten for. Det er nemlig Vesten som er de onde. Onde fordi vi produserer biler de kan kjøpe, mobiltelefoner de ringer med hver dag, vi er onde fordi vi gir bistand og tar i mot alle de som ønsker å komme til oss og gir dem økonomisk støtte som vi aldri vil kunne få selv. De siste 1.000 år, for ikke å si 1.400, har ikke muslimer eller islam gjort noen verdens ting som gavner verdens befolkning. De har rundt 280 millioner liv på samvittigheten, kun for at de ønsker å spre sin undertrykkende, diskriminerende, bakstreverske og terrorfylte religion. De er rett og slett skyld i sin egen taperkultur selv. Den eneste løsningen er derfor en revolusjon av denne religionen. Først da kan vi begynne å snakke om fred i Midt-Østen.

På en skala som går fra -10 til 10 vil Israel score 3 for meg. Det gjør de på grunn av demokratiet og sin iver etter å bringe verdenssamfunnet videre. De får dog mye trekk for sin fremtreden i forskjellige konflikter.  Jeg er med andre ord ingen Israel-fanatiker, slik enkelte mennesker har sagt. Terrorregimene og deres tapermuslimer scorer imidlertid -10.I lys av de siste dagers hendelser i Midt-Østen føler jeg for å si litt om hva jeg mener om saken og litt om hvorfor.

Konflikten går helt tilbake til 1947/48, da verdenssamfunnet med FN i spissen la ting til rette for dannelsen av Israel. Man kan være for eller mot dette, men det er gått 60 år, og et ønske om å reversere dette er utopisk. Opprettelsen av Israel er et faktum, og noe selv de sterkeste Israel- og jødehatere må akseptere. Vi må faktisk leve i realiteten, og ikke i en ønskeverden.

Israel er det eneste demokratiet i Midt-Østen. Visst kan jeg være enig i at de skyter spurv med kanoner. I alle fall virker det slik på oss her i et sosialistisk land som mener muslimer er noe av det flotteste på jord. Den norske pressen er blodrød, og dette preger mye av nyhetene vi blir servert. Det skal derfor ikke underslås at vi sjelden hører alt.

Vi har dog sett en fest hvor det ble hylt, skreket og feiret at Israel hadde stoppet Freedom flotilla og drept et antall aksjonister. Vi så det samme fra araberlandene etter 9|11. Å feire at mennesker har blitt drept er litt vanskelig for meg å akseptere, uansett hvilken side man ser dette fra.

Israel-Palestinakonflikten ligger dog dypere enn at Israel nå har utført en aksjon som man i etterpåklokskapens navn kan se burde vært gjort annerledes.

Israels opprettelse danner grunnlaget for en konflikt som stikker dypt i enhver muslim, og landet er altså omringet av land med islamsk styre og muslimske mennesker. Opprettelsen av denne staten er en torn i øyet på et folk som betror seg til islam, og som dermed mener at landområdet er deres. Man maser i ett sett om Palestina, og folk flest i Norge er åpenbart av den mening at Israel har tatt land fra Palestina. Problemet er at palestina aldri har vært et land, men et landområde. En liten del av dette landområdet er ‘tatt’ og brukt til en stat opprettet for at jøder, som da hadde vært forfulgt i mange år og som ble forsøkt utryddet under den andre verdenskrig.

Om man ser på gamle kart, ser man at landområdet som kalles Palestina besto at det som i dag er Israel og Jordan. De som i dag kaller seg palestinere vil ha tilbake Israel. Hvorfor vil de ikke ha tilbake Jordan? Det sendes ikke tusenvis av bomber årlig for å ødelegge og utslette Jordan.

Vi bør kanskje se enda litt større på dette problemet. Statene i Midt-Østen er alle opprettet av vestlige land. Muslimer har nemlig ikke helt forståelse for dette med nasjoner og landegrenser. De ønsker Dar el-Islam, altså Islams hus. I første omgang snakker vi om arabiske områder, herunder landområdet Palestina. Ser vi på muslimenes ønske om landområder kan vi se litt tilbake i historien, da muslimene hadde styringen i Spania. Hvorfor kjemper de ikke for å få tilbake Spania?

Mange mener at Israel sitter med nøkkelen til fred, ved å la være å angripe angriperne. For, historisk sett er det jo muslimene som har angrepet Israel. Israel er et anerkjent land, og må få lov til å forsvare seg, sine og sitt territorium. Nøkkelen ligger ikke i Israel, men i islam. Islam har vært uforandret i 1.400 år, og ingenting tilsier at islam står overfor noen revolusjon. Derfor angriper de israel basert på tankegods som er 1.400 år gammelt, og de vil ikke gi seg før de selv tar et oppgjør med seg selv og sin religion. Dette vil altså ikke skje, og så lenge Israel ligger der det ligger, vil det aldri bli fred. Det eneste Israel kan gjøre er å overgi sitt land til disse muslimske barbarene. Det vil Israel aldri gjøre. Dermed har vi en uløselig konflikt.

Om man da skal støtte en stat som er opprettet og anerkjent av verdenssamfunnet, eller om man skal støtte et folk som er krigerske med bakgrunn av en 1.400 år gammel barbarisk religion er for meg et lett valg.

I en sak med to onder må man altså velge mellom et av ondene. I den forbindelse er det derfor ingen annet mulighet enn å støtte Israel. Israel er et samfunn i utvikling. De produserer en haug med produkter og er nokså langt fremme når det gjelder teknologi og andre ting som verdenssamfunnet i dag er avhengige av. De er faktisk det eneste landet i regionen som er demokratisk, de er det eneste landet i denne regionen som har produksjon av varer og tjenester. Resten av området har aldri klart å produsere mer enn olje, og selv for dette har de hele tiden vært avhengige av vestlig hjelp. Muslimske land styres av konger, klaner og stammer, eller av terrororganisasjoner som Hamas.

Å sende landområder tilbake til middelalderen burde ikke være interessant for verdenssamfunnet, og heller ikke for sosialister som fordømmer Israels handlinger før de vet hva som har skjedd.

Under fordømmelse og kritikk av Israel ser man ut til å ha glemt at muslimer har stått bak over 15.000 dødelige terrorhandlinger i tiden som har gått etter 9|11. Det bombes, sprenges og skytes i Allahs navn. Hvor er Kristin Halvorsen, Gahr Støre og Stoltenberg, for ikke å snakke om Erling Folkvord og Mats Gilbert når slikt skjer? Spør du dem da, så er det enkeltmennesker og ekstremister som står bak, ikke e folk som er underlagt en terrorbefengt religion. Om man spør hvorfor det finnes så mange terrorister i disse miljøene, så forklarer disse ‘illusjonistene’ at det er på grunn av en voldsom undertrykkelse, og denne skylder de gjerne på Vesten for. Det er nemlig Vesten som er de onde. Onde fordi vi produserer biler de kan kjøpe, mobiltelefoner de ringer med hver dag, vi er onde fordi vi gir bistand og tar i mot alle de som ønsker å komme til oss og gir dem økonomisk støtte som vi aldri vil kunne få selv. De siste 1.000 år, for ikke å si 1.400, har ikke muslimer eller islam gjort noen verdens ting som gavner verdens befolkning. De har rundt 280 millioner liv på samvittigheten, kun for at de ønsker å spre sin undertrykkende, diskriminerende, bakstreverske og terrorfylte religion. De er rett og slett skyld i sin egen taperkultur selv. Den eneste løsningen er derfor en revolusjon av denne religionen. Først da kan vi begynne å snakke om fred i Midt-Østen.

På en skala som går fra -10 til 10 vil Israel score 3 for meg. Det gjør de på grunn av demokratiet og sin iver etter å bringe verdenssamfunnet videre. De får dog mye trekk for sin fremtreden i forskjellige konflikter. Jeg er med andre ord ingen Israel-fanatiker, slik enkelte mennesker har sagt. Terrorregimene og deres tapermuslimer scorer imidlertid -10.